Sissel: Hvordan startet interessen for å arbeide med lokal leire?
Silje: Jeg oppdaget en interesse for oldtidskeramikk under studietiden. Vi hadde et seminar og en omvisning på Kulturhistorisk museum i Oslo der en av gjenstandene var bøttekar laget av norsk blåleire. Jeg hadde også Sigrid Espelien (f. 1984, Norge)[1] som veileder første året mitt på keramikkavdelingen som arbeider med lokal blåleire.
Både introduksjonen til oldtidskeramikk og å ha Sigrid som veileder, fikk meg interessert i leirens spesifisitet og stedspesifikke historie. Blåleiren har ikke vært i kontinuerlig bruk i Norge, og jeg har lurt på hvorfor ikke. Gjennom Sigrid fikk jeg kontakt med ekte blåleire fra Oslo da hun på den tiden arbeidet med blåleire som kom fra utgravningen i Bjørvika under byggingen av det nye Munchmuseet.
Jeg har tenkt mye på leiren – leiren som ligger i bakken under oss hele tiden. Tvetydigheten i dette materialet som bærer livene våre, men samtidig har ustabile og omskiftelige kvaliteter i seg. Jeg ser en sammenheng i måten vi vil stabilisere og ha kontroll på leira og ønske om de samme kvalitetene i egne liv.
Det å jobbe med bearbeiding av egen blåleire er interessant fordi det åpner opp for å relatere seg til leiren og stedet leiren kommer fra. Under studietiden fant jeg en gang leire ved familiens sommerhus i Bohuslän i Sverige, som var helt annerledes enn blåleiren i Oslo. Leiren fant jeg på et idyllisk sted, og den var grønn og veldig plastisk.
Sissel: Hvordan startet du å arbeide med performance der omdreiningspunktet er leire og kropp?
Silje: Jeg jobbet med leire som kunststudent på Einar Granum Kunstfagskole, men det var ikke mulig å brenne leire på Granum fordi vi manglet tilgang på ovner. Jeg var egentlig mest interessert i å jobbe med støp – hvordan støpe med betong, plast og porselen.
Etter kunstfagskolen søkte jeg opptak til flere kunsthøgskoler i Norge og Sverige, og kom inn på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Jeg søkte på metall for å jobbe med betongstøp, og endte opp med å studere keramikk.
Jeg måtte forsøke å finne min egen vei på KHiO og med keramikken, og etter hvert begynte jeg å arbeide med hvordan kroppen kunne relatere seg til verkene jeg laget. Det startet på en måte fordi arbeidsbordene på KHiO har en standard størrelse, altså en størrelse som er tiltenkt en typisk mannskropp.
Jeg er under 160 cm høy og det var utfordrende for meg å arbeide på arbeidsbord tiltenkt en helt annen kroppsstørrelse. En av lærerne mine hadde laget et brett på størrelse med en halvpall til å stå på når hun arbeidet, men jeg opplevde at det begrenset bevegeligheten min.
Det fikk meg til å tenke tanker som «er dette den plassen jeg får?» og «trenger jeg en annen kropp?». I bachelorprosjektet mitt, Charlottes vending (2022), bygget jeg syv beholdere i blåleire som samlet tok utgangspunkt i egen kroppsvekt. Jeg opplever å bli sett av materialet og at det finnes noe i materialet som er gjenkjennbart.
Sissel: Du har flere ganger arbeidet med lokal leire. På hvilke måter har leire fra ulike lokasjoner behov for bearbeiding?
Silje: Jeg har jobbet mest med blåleire fra Oslo-området og fra Romerike. Leiren fra Romerike måtte ikke renses fordi den var fin og ren. Oslo-leiren og Aarhus-leiren måtte renses mye. Under utdanningen jobbet jeg med en leire fra Bohuslän i Sverige som inneholdt mange skarpe skjell som også måtte bearbeides en del.
Ofte tar jeg vare på deler som er tatt ut, og noen ganger blander jeg inn igjen restmaterialet fra samme leire, eller brenner det til andre objekter. Jeg blander heller inn restmaterialet enn chamotte hvis jeg kan. Jeg bearbeider leiren for å få en leire der jeg kjenner en kontakt med materialet.
Sissel: Fortell om prosjektet og performancen du skal gjøre i Aarhus i forbindelse med utstillingen RARIORUM,. Hvordan har du arbeidet med prosjektet på forhånd?
Silje: Jeg startet med å kjøre ned til Aarhus fra Lørenskog som er en 12 timers kjøretur. På forhånd hadde jeg snakket med danske keramikere om blåleiren som finnes i Danmark, og forskjellene mellom den danske og den norske blåleiren. Blåleiren i Danmark er veldig plastisk, mens den norske blåleiren har mer «tyngdekraft» og minner mer om en kropp.
Det er vanskelig å bygge noe med den den norske blåleiren. Den liksom siger ned når man forsøker. En av de danske keramikerne jeg har snakket med har sagt, at den danske blåleiren er den beste dreieleiren som finnes. I Aarhus tok jeg med meg leire fra en byggeplass på Sydhavnen, som er et område med mye byggeaktivitet og der det finnes mye avfallsmateriale – blåleire.
Sissel: Du beskriver at leiren fra Aarhus og blåleiren fra Oslo-området har forskjellige kvaliteter. Kan du beskrive følelsen av leiren fra ulike lokasjoner?
Silje: Jeg har et studio med høy luftfuktighet og akkurat nå ligger Aarhus-leiren på et gipsbord hjemme i stuen fordi det tar så lang tid å tørke den. Leiren fra Aarhus er fast og plastisk, og grønnlig i fargen. Den har en seig kropp å rulle ut og kna.
Oslo-leiren oppleves som mer kroppslig og tung. Det handler kanskje om hvordan vann fordeler seg i leiren. Oslo-leiren veier faktisk mer enn den danske leiren i samme mengde. Aarhus-leiren er fascinerende og jeg er litt urolig for hvordan det blir å jobbe med den i en performance, men det blir også veldig spennende! Fargene på Oslo-leiren og Aarhus-leiren er også helt forskjellige.
Sissel: Hvordan skiller fargene seg fra hverandre? Og er det andre kvaliteter som skiller Oslo-leiren og Aarhus-leiren fra hverandre som du har oppdaget?
Silje: Leiren fra Oslo, og generelt norsk blåleire er gråblå. Den har en blålig tone, og er grå når den er tørr. Leiren fra Aarhus var gråblå når jeg hentet den, og gjennom rensing har den blitt grønnere. Det henger sikkert sammen med at det er forskjellige mineraler i leiren. Aarhus-leiren gir heller ikke etter på samme måte som den fra Oslo. Det er mer motstand og spenst i leiren. Den norske blåleiren mangler plastisiteten til Aarhus-leiren. Den er mer ustabil. Den er kort, tykk og tett – og sprekker lett! Det vil sannsynligvis ikke Aarhus-leiren gjøre.
Det er tyngre arbeid å forme Aarhus-leiren enn den norske blåleiren. Det blir spennende å se hvor annerledes jeg må bruke kroppen og hvordan jeg må tilpasse meg materialet. Jeg har også drevet litt innsamling av leire fra Danmark, og har blant annet fått ekstra leire av en dansk keramiker jeg har hatt kontakt med. Leiren fra Aarhus er lettere og jeg trenger større mengder av leiren for at den skal veie nok.
Jeg har ikke forsøkt å dreie med norsk blåleire. Den norske blåleiren er den beste leiren etter min mening, men for helt andre ting enn dreiing.
Sissel: Arbeider du oftest med lokal leire under performance?
Silje: Ja, det er viktig for meg å jobbe med leire som har relasjon til stedet og da gjerne lokal leire. Noen ganger er det ikke mulig å bruke lokal leire og da er det er en interessant prosess å skulle skape en stedspesifikk kontekst slik jeg måtte gjøre i Ringebu (by i Norge) under åpningshelgen for utstillingen Kraftoverføringer ved Senter for keramisk kunst.[2]
I Lover, låver (2025) undersøkte jeg tidlig om det var mulig å bruke lokal leire, men når det etter hvert ble avklart at det ikke var mulig å finne og bruke leire fra Ringebu var det nødvendig å finne en annen retning for performancen. Løsningen ble å bruke kjøpt støpeleire og blande inn rødt jernoksid for å få den røde fargen på leiren som lignet malingen på kirkespiret og låveveggen på Ringebu Stavkirke og Prestegård.
Den røde fargen var veldig viktig for å skape en kobling til kirken og gården, og for å skape en kontrast til det grønne gresset. Det er en så sterk historie tilknyttet kirken og gården, og rødtonen fra disse var derfor viktig for meg å få frem i leiren for å fremheve tilknytningen og historien.
Performancen Lover, Låver er et unntak siden det ikke var mulig å bruke lokal leire, men det er likevel viktig for meg at leiren relaterer seg til stedet.
Sissel: Kan du fortelle mer om hvordan du relaterer deg til sted og arkitektur når du arbeider frem mot en performance, eventuelt under en performance?
Silje: Jeg drar til stedet der performancen skal være, og jeg prøver å koble meg på stedets historie. Jeg bruker kroppen til å orientere meg og til å relatere meg til stedet. Jeg går veldig mye rundt i området, tar notater og tegner. Jeg tegner blant annet bygninger og stedet. Jeg kjenner på, hvordan det kjennes ut i kroppen, når jeg går rundt. Etterpå leser jeg om historien til stedet. Ringebu var veldig spesielt med sine dramatiske bygninger. Der ble jeg veldig interessert i kirkemuren for eksempel. Ringebu har gårdsarbeid på den ene siden og det hellige på den andre siden.
På steder som Katedralen på KHiO og Nasjonalmuseet, der jeg har vist performancen KJ KN KA, er arkitekturen veldig stram. Jeg lurer på om det er andre måter å bruke stedet på. Når du har en performance med leire, blir du veldig bevisst på de store kontraktene til ordinær bruk av stedet. Jeg tenker også på, hva jeg kan hente frem av usett historie og prøver å uttrykke noe som ligger latent i stedet – slik jeg leser stedet – og vekke det til liv.
Det er en veldig morsom del av hele prosessen frem mot en performance. Etterpå er jeg i studioet, der jeg bygger og tester ting, og tenker mye.
Sissel: Hva skjer i studioet, og hvordan fortsetter arbeidet med performancen der?
Silje: I studioet bygger jeg opp bruddstykker til en koreografi og tester den ut med leiren. For eksempel tegner jeg linjer fra stedet performancen skal være. Hvis det er en rett linje, hvordan kan den gjøres mer dynamisk? Jeg tenker igjennom fysikken og rytmen i performancen. Hvor høy puls skal jeg ha og hvor eller når i arbeidet skal det være? Og hvilken handling eller bevegelse skal få det til å skje?
Det skjer at jeg mister litt kontroll over materialet, og det blir alltid noe improvisasjon underveis. Intensjonen er viktig. Det må være et driv i performancen og en tanke om hvor vi skal. Derfor er det også viktig å teste materialet. Jeg bearbeider leiren på forhånd, blant annet ved å sile ut urenheter.
Sissel: Det er et veldig fint avsnitt i masteroppgaven din som handler om masterprosjektet ditt «På felles grunn» (2024) som beskriver hvordan det er å arbeide sammen med andre om leiren:
Fordi jeg alltid har vært den som utfører arbeidet alene med leira har jeg ikke sett hvordan kroppen oppfører seg og endringen som skjer med utøveren i løpet av en økt. I det fysiske samarbeidet om massen må man lytte med kroppen og se med hendene. Det er en nær kontakt der leira klistrer seg til porene og lukten av jern og jord fyller nesa.[3]
Sissel: Kan du fortelle mer om hvordan du lytter med kroppen og ser med hendene når du arbeider med leiren, før og under en performance?
Silje: Det er noe med den sanseligheten og at leiren blir en annen kropp. Jeg er veldig forankret i ideen om at leirekroppen er min egen kropp. Og da behandler jeg leirekroppen deretter. Jeg må samle kroppen min for å samle leirekroppen og for å holde den i ro.
Da må jeg føle sammen med materialet. Det er veldig kroppslig og sanselig, intuitivt og instinktivt. Når leirekroppen blir stor, kan jeg ikke forme den så lett eller slik jeg vil. Da må jeg prøve å lytte og sanse hva som er mulig med den.
Hvilke bevegelser er mulig? Hva skjer når man bryter opp leirekroppen, eller ødelegger? Og kanskje det er et poeng i seg selv – å se hva som skjer.
Sissel: Hvilken rolle spiller dine subjektive erfaringer i ditt møte med leiren før, under og etter en performance?
Silje: Jeg mener at kroppen også er et sted, og det skjer mye når kroppen er koblet sammen med et sted eller arkitektur. Kroppen er min grunnerfaring og kroppen er alltid med meg. Den tilhører bare meg. Med leiren har jeg alltid opplevd en ømhet i møte med materialet.
Det som er ømt, kan være både godt og vondt. Følelsen av ømhet i møte med leiren er tvetydig eller kanskje tosidig. Det er ladning eller en spenning mellom leiren, kroppen og stedet når disse kommer sammen. Det er en tvetydig ømhet som kommer til uttrykk.
Man har punkter i seg selv som er ømme. Når man berører leiren og den gir etter, kanskje er det som om man berører egne punkter som er ømme og gir etter. I en performance vandrer jeg gjennom et indre landskap som forankres i materialet og plassen eller historien til plassen jeg er på. Kropp, leire og sted er som en treenighet.
Silje Kjørholt (f. 1990, Norge) blev inviteret til at deltage i udstillingen RARIORUM, med en stedsspecifik performance, som skulle opføres ved RERUM, og Institut for X i Aarhus. Hendes performance er desværre blevet aflyst, men der er fortsat et formidlingsprogram omkring performativ praksis og materialehierarkier.
PROGRAM
Fredag 9. oktober kl. 16.00–17.00
Ole Worm og sære objekter
Forelæsning ved Lisbet Tarp, lektor ved Aarhus Universitet.
Vogn 2, Godsbanen, Karen Wegeners Gade 8, 8000 Aarhus C.
Fredag 9. oktober kl. 17.00–18.00
Bag RERUM: Sådan opbygger vi et nyt udstillingssted for kunsthåndværk og design
Samtale mellem Karina Præstegård, Helle Dyrlund Severinsen og Ingrid Halland. Modereret af Anna Lena Raab.
Vogn 2, Godsbanen, Karen Wegeners Gade 8, 8000 Aarhus C.
Søndag 11. oktober kl. 13.00-14.00
Samtale: Krop og ler
Om kunsthåndværk og performative praksiser. Kunstkritiker Sissel Leknes i samtale med Ingrid Halland, med udgangspunkt i Silje Kjærholts performative praksis.
Vogn 2, Godsbanen, Karen Wegeners Gade 8, 8000 Aarhus C.
Søndag 11. oktober kl. 14.00–15.00
Samtale: Om nordiske samarbejder og sære objekter
Nynne Hoe og Ingrid Halland i samtale.
Vogn 2, Godsbanen, Karen Wegeners Gade 8, 8000 Aarhus C.
Deltagelse er gratis – pladser fordeles efter ’først-til-mølle-princippet.’
Bemærk, Silje Kjørholts performance er desværre aflyst på grund af sygdom.
Noter
[1] Sigrid Espelien, https://www.sigridespelien.com/
[2] Kraftoverføringer (2025) ved Senter for keramisk kunst, https://www.senterforkeramiskkunst.no/utstilling/kraftoverforing
[3] Silje Kjørholt. På felles grunn: Erfaringer fra en performativ og kollektiv praksis med blåleire, våren 2024. MFA i medium- og materialbasert kunst.
Tema: Steder og det materielles handlingskraft
I dette tema undersøger Formkraft, hvordan kunsthåndværk og design kan være med til at forme vores steder: fra materialer og detaljer i byggeri til landskaber, råstoffer og globale magtstrukturer. Fælles er interessen for, hvordan materialer, design og kunsthåndværk kan skabe forbindelser mellem mennesker og deres omgivelser.