De tre kunstnerne beskriver arbeidsprosessen bak prosjektet og utstillingen LYS som nærmest absurd: tre kunstnere som krabber rundt i ulike steinrøyser i Norge og Sverige for å lyse på steiner med lommelykter. For under UV-lys kan mineraler i det vi kaller gråstein, sende ut synlig lys. Det er mange mineraler som kan være fluorescerende, blant annet sodalitt, zirkon, willemitt og fluoritt. Fenomenet har til og med navn etter et av dem: fluoritt ga ordet fluorescens.

Ane Fabricius Christiansen: Det startede med, at Thomas læste en artikel i magasinet STEIN – Magasin for populæargeologi om fluorescens. Derefter kom vi i kontakt med den danske mineralog Henrik Friis på Naturhistorisk Museum i Oslo, og så har vi haft fat i nogle vildt kundskabsrige amatørgeologer for at lære mere.

Thomas Iversen: Hele prosessen har vært litt som da jeg var barn og gikk på skattejakt. Fant en pinne, en stein, et skjell. Jeg kjente at det kokte innvendig: den må jeg ha, den må jeg ta med.

Ane: Vi har haft kortbølge- og langbølgelygter med. Så har vi taget vores sorte kapper på, over hovedet, så det bliver mørkt. Projektet kræver nærmest ingen videnskab på forhånd. Processen har været en hands on-undersøgelse af noget, vi ikke vidste noget om. Men der har været så meget ukendt, vi famler ligesom i mørket hele tiden.

Video: Feltarbejde uden for Porsgrunn, Norge, september 2026. Kreditering: Ingrid Halland.

Mørket som premiss

Den franske filosofen Alain Badiou begynner sin bok om fargen svart, Black: The Brilliance of a Non-Color (2015), med barnet som er redd for mørket og for alt det forestiller seg at mørket rommer. Gjemt under dyna dikter barnet opp det som ikke finnes i rommet.

Hos Badiou forbindes sort med drømmen om å bli noe annet. Mørket gir rom for forestillinger om drømmer og død, gjenferd og troll, og for ulovlig begjær. I LYS har mørket en konkret funksjon: Kunstnerne skjermer materialene fra omgivelseslyset for å gjøre fluorescensen synlig og slik drømme seg inn i en annen verden.

Nynne Hoe: Selvlysende mineraler åbner en magisk verden, som normalt ikke er tilgængelig for os, fordi vi ikke kan se den med vores egne øjne, og så åbner det for en farvepalet, som vi heller ikke normalt har adgang til, når vi arbejder med mineraler og ler. Altså, vi er uden for det sædvanlige blik, og det er frisættende – og sådan lidt barnligt – det aktiverer en ny form for tilgang eller nysgerrighed.

Bruken av mørke og kunstig lys har en lang historie i kunsten. Mange forhistoriske hulemalerier ble laget langt fra dagslyset. De ble sett i lyset fra fakler eller fettlamper, som kunne gi figurene et inntrykk av bevegelse. Belysningen var dermed en del av betingelsene for hvordan bildene fremtrådte.

Ane: LYS tager beskueren direkte med ind i vores arbejdsproces. Vi har ikke vidst, hvordan vi skulle arbejde med de materialer, vi har fundet. Fluorit og sodalit lyser vidunderligt under UV-lys, indtil det bliver brændt. Så nogle gange må man tilbage til start.

Hva om livet på jorden kunne vokse frem på land nettopp fordi verden er blassere (blegere, red.), for oss? En forutsetning for at det biologiske livet kunne utvikle seg utenfor havet, var hinnen som blokkerer solens UV-lys.

Thomas: Atmosfæren stopper UV-lyset fra solen. Vi får litt UVA, langbølge, men UVC – det som lyser på flest mineraler – fjernes. Så du kan tenke deg jorden som et UV-isolat i verdensrommet. Gjennom utvikling av ny teknologi vet vi i dag at farger er noe helt annet for majoriteten av universet. Hadde ozonlaget ikke vært der, ville det virkelige lyset forandret vårt perspektiv på jorden, og i grunnen gjort den ganske ulevelig.

Nynne: Havet er også sådan en hinde. Farverne forsvinder, jo dybere man kommer, indtil der ingen er tilbage. De dybeste dele af havet ligger jo helt uden for den menneskelige perception.

I LYS undersøker kunstnerne en annen forbindelse mellom belysning og farge: UV-stråling får enkelte mineraler til å sende ut synlig lys. Fluorescensen er vanskeligere å skjelne i dagslys, som er langt sterkere. Utstillingen gjør denne forskjellen i lysforhold til et kunstnerisk virkemiddel.

«Hva som mangler fra både snø og hvit, er regnbuen», slår Badiou fast i boken Black.^[1]

Han forklarer at det hvite kan forstås som en sum av farger vi ikke skjelner hver for seg. Hvitt lys kan spaltes i et synlig spektrum, men fremstår vanligvis som en helhet. Mørket, derimot, er mangfoldig.

Den blinde flekken

Giorgio de Chiricos maleri Den seende (1914–15) viser en ansiktsløs dukke som betrakter et kunstverk, sittende på en pidestall av tre. Dukken inntar betrakterens posisjon, med en menneskelignende kropp uten ansikt. Hos surrealistene ble slike figurer knyttet til det Sigmund Freud kalte «det uhyggelige»: erfaringen av at noe velkjent fremstår som fremmed. André Breton og surrealistene undersøkte hvordan drømmer og ubevisste prosesser kunne utfordre den vante virkelighetsoppfatningen.^[2]

I LYS foregår det også en forskyvning av det kjente. Under UV-lys får gråsteinen et utseende som bryter med det vi forventer av materialet. Surrealistene søkte etter det ubevisste; en annen virkelighet – en blind flekk i virkeligheten – som de egentlig aldri kunne nå. Kanskje den blinde flekken i virkeligheten ikke er en uhyggelig Andre, en dukke i menneskelig skikkelse, men oss selv?

Nynne: UV-lyset gør gråstenene lidt punkede – det er glam og 80’erne – og sådan opstår der en helt anden fortællingsmulighed. Men jeg er draget mod det her lys, fordi jeg bliver så nysgerrig på, hvad det kommunikerer. Hvorfor findes det overhovedet? Hvem kommunikerer det med? Det er tydeligvis ikke til mennesker. Og det gør mig lettet, ydmyg, lykkelig på jordens vegne. Det minder mig om, at vi ikke er i centrum, for vi forstår det slet ikke. Det her lys er ikke til os, vi kan ikke se det uden at udvikle teknologier, der oversætter sproget.

Selv om kunstnerne kan styre belysningen, de kjenner de ikke alltid mineralenes respons før de prøver. Forsøkene gir dermed resultater som kan endre premissene for det videre arbeidet. I hovedverket Væren og begivenhet (1988) bruker Alain Badiou begrepet «hendelse» om et brudd med en situasjons etablerte orden og kunnskap.

Ane: Det ekploderede inde i keramikovnen; for jeg vidste ikke på forhånd hvordan mineralerne ville opføre sig i brændingen.

Udenfor menneskene

Badiou viser til at det engelske uttrykket «to be lost in the dark» forbinder mørke med mangel på kunnskap. Lys – som et symbol på kunnskap – har en lang historie i vestlig tenkning. Denne forbindelsen gir også en inngang til Michel Foucaults begrep om «det utenkte»: Da Foucault skulle beskrive den moderne epokens særtrekk, spurte han etter det utenkte: hvilke steder og forestillinger regnes som utilgjengelige for tanken? Hva ligger utenfor det opplyste?

Nynne: Jeg synes, det har været vildt specielt at lave et værk, der skal stå i mørke. Hvad er det så for nogle æstetiske kriterier – eller hvad er det for nogle kriterier overhovedet – jeg skal lægge til grund for at føle, at værket lykkes? (Keramik er nok kendt for at være brun og beige, i jordfarvede toner. Men lyser du på de samme glasurer i UV-lys, får de på en måde orange eller rosa toner).

 Hvis man kan finne frem til det utenktes steder, former eller forestillinger i en bestemt epoke, vil man ifølge Foucault finne essensen i epokens tenkning. Den formen det utenkte antar i vestlig tenkning fra 1800-tallet, kaller Foucault en «dobbeltgjenger», og beskriver det som et «Andre» eller en skygge.^[3]

Da mennesket gikk inn i den moderne epoken – som Foucault definerer som et «vitensfelt» – dukket også denne skyggen opp. «Det er det Andre som tvilling og bror, ikke født i eller av mennesket, men ved dets side og samtidig, som deler av én og samme identiske nyskapning»,^[4] skriver Foucault.

Det utenkte er «en skygge som mennesket fører med seg idet det trer frem for vår viten, men som er erkjennelsens forutsetning slik som øyets blinde plett er synets».^[5]

Skyggen er nær, men fremmed, og tankens oppgave er «å komme så tett på seg selv som mulig».[6]

I LYS settes det utenkte og det Andre i en uhyggelig forbindelse. Men slektskapet er ikke lenger bundet til subjektet. Mineralene hører hjemme utenfor oss, side om side med oss, i en sfære som verken speiler oss eller behøver oss. For at vi skal kunne se dem tydelig – for å komme så tett på som mulig – må bestemte forhold etableres: UV-belysning, tilstrekkelig mørke og materialer som responderer på strålingen. Slik gir LYS et konkret utgangspunkt for å undersøke begrensningene i vårt eget blikk.

For vi mennesker takler ikke den blinde flekken. Det er menneskelig å søke lys; det er menneskelig å begjære det uoppnåelige. Men «mennesket er en nylig oppfinnelse», skrev Foucault på de siste sidene av boken Ordene og tingene, en oppfinnelse som «kanskje står foran sin umiddelbare avslutning».^[7]

Thomas: UV-lyset kan ha vært en betingelse for at livet oppstod – noen mener det var UV-strålingen som satte i gang kjemien i det første livet. Men dette lyset brukes også til å drepe bakterier, så UV-lyset kan også avslutte det biologiske livet.

Ane: For mig er der en umiddelbarhed her, fordi det gløder. Det er ligesom at kigge på et bål; man er naturligt tiltrukket af det. Men dette materiale har også noget ud over æstetisk begær og nysgerrighed. Det vækker noget i forhold til at prøve at begribe, hvad det er, og hvad det gør, for der er noget almindeligt unaturligt over det. Det trækker jo tråde ind til jordens indre og til det kosmiske. I disse materialer har vi både oprindelse og alt det, der er uden for os.

Etikk og estetikk

Hos Badiou setter mørket fantasien i arbeid. «Sort er fremfor alt annet fetisjenes fargeløse farge», skriver han.^[8]

Når det blir vanskelig å skjelne omgivelsene, kan forestillinger og begjær prege det vi oppfatter. I LYS inngår mørket i en kontrollert belysning som endrer både materialenes fremtoning og kriteriene kunstnerne vurderer dem etter.

Nynne: Men det er ikke kun farverne, der ligger i lyset. Det er lyset, der er det formgivende element. Det har været en helt ny måde at tænke på.

Prosjektet LYS har så langt vært preget av prøving, feiling og nye oppdagelser. Men som en rød tråd i prosjektet har de tre kunstnerne insistert på arbeidsmetoder som understreker estetikkens etikk.

Thomas: I min keramikkpraksiss kontrollerer jeg prosessen med materialfremstilling og absolutt alt jeg bruker er fremstilt i svært liten skala. Når vi står i et gruveskjær og ser konsekvensene av globalt massekonsum, eller når jeg utvinner materialer som ikke er kommersielt tilgjenlig lengre eller aldri har vært det, så får jeg et annet perspktiv på konskvenser og egen rolle.

Nynne: Projektet LYS er en undersøgelse af at forbinde os med vores materialer, med vores jordklode, med hinanden i en eller anden ny forståelse, fordi vi står i en form for forandringstid, også tænkningsmæssigt og identitetsmæssigt. Vi bliver nødt til på en eller anden måde at knytte os til vores omgivelser på ny.

Thomas: I det klassiske «trikkeproblemet» (sporvognsproblemet, red.) i etikken ligger det tre personer på ett spor og én på det andre, og du må velge hvem som skal reddes. Man rekker ikke å bremse, man tvinges til å velge. Men sporet stopper ikke med de som ligger bundet fast – det kan ligge flere lenger fremme. Derfor må vi senke farten. Vi blir hele tiden satt i situasjoner der vi føler at vi må velge, men det finnes alltid flere muligheter enn de vi blir presentert for.

Her flyttes oppmerksomheten fra et valg mellom gitte utfall til muligheten for å endre betingelsene for valget. I kunsthåndverket kan tempo og produksjonsomfang være slike betingelser. De tre kunstnerne understreker at tempoet er noe man velger, og at valget har materielle konsekvenser.

Nynne: I den her tid vi lever i nu, er menneskene jo blevet forvaltere af jordkloden og vores liv her. Vi har imperaliseret verden og vi står med ansvaret. Men for at kunne passe på vores verden må vi få øje på den, skifte perspektiv eller skifte vores position i fortællingen (og navngivningen af verden). Jordkloden drejer jo bare videre uagtet hvad vi gør. Og så blir der mørkt her på et tidspunkt, fordi solen brænder ud, eller hvad ved jeg.

Fodnoter

[1] Alan Badieu, Black: The Brilliance of a Non-Color, oversatt av Susan Spitzer (Cambridge: Polity Press, 2017)[2015], 35.

[2] André Breton, Manifestoes of Surrealism (Chicago: University of Michigan Press, 1969), 16.

[3] Michel Foucault, Tingenes orden (Oslo: Aventura, 1996), 434.

[4] Ibid., 433.

[5] Ibid., 434.

[6] Ibid., 435.

[7] Ibid., 517.

[8] Alan Badieu, Black: The Brilliance of a Non-Color, oversatt av Susan Spitzer (Cambridge: Polity Press, 2017)[2015], 30.

Littteraturliste

Alan Badieu, Black: The Brilliance of a Non-Color, translated by Susan Spitzer (Cambridge: Polity Press, 2017)[2015].

André Breton, Manifestoes of Surrealism (Chicago: University of Michigan Press, 1969).

Michel Foucault, Tingenes orden (Oslo: Aventura, 1996).

Tema: Steder og det materielles handlingskraft

I dette tema undersøger Formkraft, hvordan kunsthåndværk og design kan være med til at forme vores steder: fra materialer og detaljer i byggeri til landskaber, råstoffer og globale magtstrukturer. Fælles er interessen for, hvordan materialer, design og kunsthåndværk kan skabe forbindelser mellem mennesker og deres omgivelser.

Læs tema