Fakta om de to museer
Norge: Kunstindustrimuseet blev stiftet i 1876. Det var et af de eldste museene i Norge og blandt Europas ældste kunstindustrimuseum. I 1904 flyttede museet ind i bygningen i St Olavs gate, tegnet af Bredo Greve (1871–1931) og Ingvar Magnus Olsen Hjorth (1862–1927). I 2003 blev museet en del af Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Museet lukkede i efteråret 2016. Genstandene fra museet kan ses igen i det nye Nasjonalmuseet, som er åbnet i 2022. Kilde Nasjomalmuseet
Danmark: Det Danske Kunstindustrimuseum blev etableret i 1890. I 1894 blev Vilhelm Kleins bygning indviet ved siden af Industriforeningen på Rådhuspladsen i København, og året efter blev der åbnet for publikum. I 1926 flyttede museet til de nuværende bygninger, det nedlagte Kongelige Frederiks Hospital i Bredgade (opført 1752-1757). I 2011 skiftede museet navn til Designmuseum Danmark. Kilde: Den Store Danske
Museumsextravaganza
Etter ti år med planlegging og seks år med byggeplass i Oslo sentrum åpnet dørene til Norges nye nasjonalmuseum i juni 2022. «Den grå klossen» har blitt hyllet og kritisert. Nord-Europas største museum er monumentalt, elegant og dyrt. Det er marmor på toalettene og ekstravagante detaljer av mørk eik. Med en prislapp på rundt 6,1 milliarder NOK er Nasjonalmuseet er storsatsning for den norske stat. Den permanente utstillingen «Samlingen» består av seks hovedutstillinger hvor det tidligere Kunstindustrimuseet – som stengte dørene for å forberede flyttingen allerede i 2016 – nå er inndelt i to utstillinger, «Design før 1900» (Rom 1 – 18) og «Design og kunsthåndverk fra 1900 til i dag» (Rom 19 – 31).
Designutstillingene i Oslo er kronologisk ordnet og publikum ledes gjennom en vestlig designhistorie hvor målsetningen er å favne bredden av designbegrepet. Publikum møter et mangfold av gjenstandstyper: romerske kanner av ukjent opphav, 1700-talls gipskopier, navneduker med rokokkoornamentikk, masseproduserte fyrstikkesker, rifler fra norske våpenprodusenter, Norges valgsystem (tjenestedesign) og videoklipp fra digital spilldesign. Et stort antall gjenstander fra den visuelle kulturen kontekstualiserer de utstilte designobjektene. Fotografier, kunstverk, reklamer, diskursive bøker om design og plakater fra designutstillinger. De fleste av de eldre gjenstandene har lenge vært en del av Kunstindustrimuseets samling, mens utstillingen fra 1900-tallet inneholder rundt en tredjedel nyervervelser.
I København åpnet et fullstendig omordnet museum etter to år med omfattende renoveringsarbeid av rokokkobygningen Frederiks Hospital. Også i Danmark følger publikum en bestemt rute gjennom museet, men der designutstillingen i Oslo starter med gresk og romersk kultur, begynner Designmuseum Danmark med fremtiden.
Utstillingens første objekt blir et nøkkelobjekt for å forstå museet som helhet. Et originalt museumsmonter i tre rammer inn en rektangulær boks av skjermer hvor det vises en digital fortelling i tegneserieformat. Det første objektet både forteller om – og operasjonaliserer – designfeltets status i dag.
Gjennom grafisk design visualiseres komplekse spørsmål om designfeltet dobbeltrolle som katalysator for vestens massekonsum og som verktøy for radikal omstilling mot en bærekraftig sirkulærøkonomi. På samme måte kan det stilles spørsmål om designmuseenes dobbeltrolle i 2022.
Vil et designmuseum opprettholde kapitalismens konsumdriv selv om utstillingene argumenterer for radikal endring? Hvordan navigerer de to designmuseene mellom fortid og fremtid? Hvordan artikuleres forholdet mellom estetikk og etikk?
Et nasjonalt identitetsprosjekt
Nasjonalmuseet i Oslo skal ha honnør for å ha rettet et selvgranskende blikk på sin rolle som nasjonens museum for kunst, arkitektur og design. Nasjonalmuseet har valgt et gjennomgående ideologisk narrativ som fortsetter og videreutvikler det postmoderne utstillingsgrepet. De siste 30 årene har de fleste museer stilt spørsmålstegn ved et enhetlig kulturbegrep gjennom å avvise de store sammenhengende historiene. Den kunsthistoriske kanon har blitt dekonstruert, støttet av teoretiske retninger som feminisme og postkolonialisme.
Fra utstillingstekster til den storslåtte PR satsningen (med proffe kampanjer på Instagram og TikTok) gjentas Nasjonalmuseets hovedbudskap: at norsk kunst og kultur er mangfoldig og i konstant dialog med globale tendenser og impulser. Designutstillingene speiler – og forsterker – Nasjonalmuseets dekonstruksjon av kulturbegrepet. Design blir verken forstått som materielle uttrykk for nasjonale, regionale eller lokale kulturer eller subkulturer. I tråd med samtidens ideologiske klima etablerer Nasjonalmuseet, at design er identitetsmarkører. Nasjonale kulturer eller subkulturer er en konstruksjon, hevdes det. I det nye Nasjonalmuseet skal et bredest mulig publikum kunne identifisere seg med de utstilte objektene. Nasjonalmuseets visjon å gjøre kunsten tilgjengelig for alle. Museet skal være for «folk flest», ikke for hovedstatens kulturelite. På det nye museet i Oslo skal alle kunne skape sin egen individuelle kulturidentitet.
Designmuseum Danmark har valgt et annet fokus. Selv om museet er godt tilrettelagt for både turister og barn, er den ideelle publikumsgruppen et faginteressert, voksent publikum. I dagens identitetspolitiske klima oppleves denne målsetningen som befriende. Designmuseum Danmark har ikke hatt som ambisjon å vise designfeltets bredde: Der Nasjonalmuseet i Oslo viser materiell design som grafisk design, klesdesign, industridesign og immateriell/digital design som systemdesign, webdesign og tjenestedesign – kontekstualisert med et bredt bakteppe fra visuell kultur – fokuserer museet i København på materielle objekter av høy estetisk kvalitet. Dette er et valg som et i tråd med kunstindustrimuseenes opprinnelige mandat.
Fra industri til kunstindustri
Selv om både utgangspunktet, budsjettene og størrelsen på den faglige staben til de to museene er av ulik art, er den historiske målsetningen til de to museene lik. På slutten av 1800-tallet ble det opprettet hele tre kunstindustrimuseer i Norge. I Oslo har Kunstindustrimuseet samlet kunstindustri, brukskunst, design og kunsthåndverk siden 1876. Kunstindustrimuseet i Danmark ble opprettet i 1893 og i motsetning til de nasjonale kunstmuseene, var kunstindustrimuseenes opprettelse og samlingsmandat først og fremst økonomisk motivert. Kunstindustri og husflid ble betraktet som en viktig del av næringslivet og en virksomhet det kunne lønne seg å satse på. Kunstindustrimuseenes opprinnelige mandat var å vise frem gode industri- og husflidsprodukter, som først og fremst skulle stimulere produsenter og håndverkere (altså et faginteressert publikum) til å lage kvalitetsprodukter med høy estetisk utforming. Kunstindustrimuseenes utstillinger skulle stimulere handel og næringsliv.
I designutstillingene i Oslo er det gjort flere spennende grep som både anerkjenner og problematiserer den historiske koblingen mellom designmuseum og markedsføring. Rommet «De nye varemagasinene» er utformet med utstillingsscenografi som likner et varehus i Kristiania (dagens Oslo) fra det sene 1800-tallet. I «butikkhyllene» står glass fra Nøstetangen og serviser fra Porsgrunds Porselænsfabrik. En fullskala videoinstallasjon gjør den ene veggen i rommet om til et butikkvindu. På videoen ses Kristianias velkledde byborgere som kaster begjærende blikk inn i butikkvinduet – inn mot oss og de faktiske gjenstandene.
Varehusrommet kan forståes som et mikrokosmos av et designmuseum anno 2022. I sin analyse av Pompidou-senteret skrev sosiolog Jean Baudrillard at forbindelsen mellom supermarked og museum nådde et nytt nivå med det postmoderne museet. Pompidou var et kultursupermarked for det rastløse blikket, skrev han, hvor den postmoderne arkitekturen speilet innholdet. På et designmuseum kaster vi fremdeles begjærende blikk på luksusvarer utstilt på fristende vis. I Oslo er dessuten relasjonen mellom design, turisme og verdiskapning manifestert i selve arkitekturens eksistens:
I 2013 leverte Hovedorganisasjonen Virke en rapport som viste at et nytt bygg for Nasjonalmuseet kunne gi 500 millioner kroner ekstra inntekter til Oslo by som følge av økt turisme.[1] Selv om relasjonen mellom konsum, industri og kunstindustri problematiseres både i Oslo og i København, synes det vanskelig å bryte relasjonen mellom marked og museum.
Et etisk museum
Designmuseum Danmark gjør flere grep for å aktualisere museets potensial som samfunnsaktør. Etter introduksjonsrommet ledes publikum inn i en spekulativ fremtid hvor designere selger spesialdesignede tjenester for å berike livene våre, som perfekte dødsøyeblikk i Mols Bjerge. Museet viser hvordan ‘spekulativ design’ kan brukes til å stille spørsmål om de etiske implikasjonene av et gjennomdesignet samfunn. Gjennom den kvadratiske runden i Frederiks Hospital møter publikum flere eksempler på, at design skaper fremtiden.
Av historiske objekter vises et utvalg som innehar en dobbeltrolle som både ikoniske og dypt problematiske. Et eksempel er den gjennomsiktige oppblåsbare plastikkstolen Blow (1969), et ikonisk bruk og kast-objekt. Men til tross for gjennomgående problematisering av designfeltet, oppleves ikke utstillingene som dystopiske eller fatalistiske
Designmuseum Danmark tror på den estetiske formens etiske potensial. I boken Capitalist Realism: Is There no Alternative? (2009) forsøker kulturteoretiker Mark Fisher å omdefinere kapitalismekritikken. Om kapitalismekritikken skal få reell betydning i møte med klimakrisen, mener Fisher, må den omfavne kapitalismens mest essensielle drivkraft, nemlig begjæret. Fisher mener det er en utopi å ønske oss noe radikalt annet, vi må begynne med hva vi har i dag og gå videre. Fisher forsøker å utfordre ideen om at kapitalismen er den eneste kraften som er assosiert med begjær. Vi må re-tenke det estetiske begjæret, mener Fisher. Vi må vise at estetisk begjær kan eksistere utenfor kapitalismens konsumdriv.
Etter en fokusert, nytenkende og fremtidsrettet runde gjennom det gamle Fredriks Hospital, oppleves det avsluttende rommet på Designmuseum Danmark som et antiklimaks. Utstillingen avslutter med uinspirerende spørsmål om grensene mellom design og kunst. Slik undergraver museet designfeltets samfunnsrelevans – som museumskuratorene har demonstrert med største suksess gjennom hele omordnede museet. Men om det tenkes utenfor (museums)boksen, kan museets nyeste designintervensjon tolkes som utstillingenes virkelige (v)endepunkt.
I Grønnegården, museets hage, har det danske arkitektkontoret Henning Larsen oppført en temporær utstillingspaviljong på oppdrag fra museet i samarbeid med Fritz Hansen. Paviljongen er bygd i Glulam, et tremateriale som anses som et av de mest lovende bygningsmaterialene for bærekraftig arkitektur.
Gjennom hele byggeprosessen har det blitt tatt valg som viser hvordan designfeltet kan skape lekre designobjekter basert på sirkulærøkonomi. Både renoveringen av den gamle rokokkobygningen og den elegante nybygde paviljongen i hagen kan leses som fremtidsrettede strategier for bærekraftig design. Designmuseum Danmark operasjonaliserer fremtidens designstrategier – gjenbruk, renovering, sirkulærøkonomi og etisk-estetisk begjær – i museets mest interessante designobjekt, nemlig museet i seg selv.
Design på museum kan virke motstridende. Designfeltet er først og fremst et fremtidsrettet fagfelt, mens museene er hovedsakelig tilbakeskuende institusjoner. Men både designfeltet og museene har til felles at de først og fremst speiler samtidens ideer om fortid og fremtid. Designfeltet og museumsfeltet har også til felles at det generelle publikum kanskje ikke tenker på disse feltene som politiske. Men design på museum er derimot høyst politisk. De nye designutstillingene i Oslo og København artikulerer forholdet mellom estetikk og politikk på to ulike måter. I Oslo speiler designutstillingene samtidens politiske klima, mens Designmuseum Danmark gjør radikale – estetiske – grep for å endre både samtiden og fremtiden.
Om forfatteren
Ingrid Halland (f. 1988) er norsk kunsthistoriker og kunstkritiker med PhD i nyere arkitekturhistorie. Hun arbeider som førsteamanuensis (lektor) i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen hvor hun underviser i nyere kunsthistorie, samtidskunst og kunstteori. Hun er også førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, hvor hun veileder og underviser på PhD programmet. Halland er redaktør av Metode, en publiseringsplattform av ROM for kunst og arkitektur. Hun har publisert forskningsartikler i tidsskrift som Journal of Design History, Log, Aggregate og Kunst og kultur. Boken Ung Uro: Unsettling Climates in Nordic Art, Architecture and Design ble publisert i 2021.
Kilder
Baudrillard, Jean. “The Beaubourg-Effect: Implosion and Deterrence.” October 20 (1982): 3-13.
Fisher, Mark. Capitalist Realism: Is There No Alternative? (pp. V, 81). Zero Books, 2009.
Fisher, Mark. Den kapitalistiske realismen: Finnes det ingen alternativ? Moss: H//O//F forlag, kommer 2022.
Halland, Ingrid. Ung Uro: Unsettling Climates in Nordic Art, Architecture & Design. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2021.
[1] Rapport «Ringvirkninger av nytt nasjonalmuseum» av Virke og Nasjonalmuseet, 2013. Tilgjengelig på internett: https://www.slideshare.net/hildecs/ringvirkninger-av-nytt-nasjonalmuseum-150313 (oppsøkt 17. august 2022)
Mere viden i arkivet
I arkivet på Formkraft kan du søge mere viden om emnet. Eksempelvis
Tak til den Norske Ambassade for støtte til rejseudgifter.
